HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. Ta magefølelsen på alvor

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg.


  • 2. Bli bedre kjent med barnet

    Å bli sett og anerkjent av en voksen, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme. Det skal ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til; et smil, at du lærer deg navnet på barnet og bruker det. Still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet.


  • 3. Gi barnet en plass i livet ditt.

    Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til trengingen el. Spør barnet om det skal på arrangementer i nærmiljøet, inviter barnet med hvis det nøler. Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen. Inviter han eller henne med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.


  • 4. Hvis magefølelsen din forsterkes

    Hvis magefølelsen din forsterkes, bør du formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vær en god lytter og vis at du tåler å høre det barnet forteller. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barna forteller. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det vært lurt rådføre deg med lærer eller helsesøster. Om du har mistanke om noen av punktene under, sender du en bekymringsmelding til barnevernet:

    • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    • Det er tegn på omsorgssvikt ved barnet
    • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet.

  • 5. Hvis barnet har det bra!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet hvordan det står til med barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”. Det er uansett flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt og at du har antennene ute for endringer. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår.

    ”Det jeg trengte, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe.”

    – Barn av alkoholiker, fra kronikk i Dagbladet.


Notater under en barnefestival

«For et åpent selv som skal dannes i en utydelig kultur, blir et dominerende psykisk tema å bli bekreftet. Eller som det heter i de visuelle mediers tid: å bli sett.» Dette skriver Finn Skårderud i sin bok Uro. En reise i det moderne selvet.

Å bli sett er en viktig beskyttelsesfaktor i et sårbart barns liv. Vi voksne må bli slike som ser barna rundt oss. Gjennom en enkel femtrinns-veileder vil Blå Kors gjennom Jeg Ser-kampanjen gi voksne mulighet til å være den som bryr seg – når magefølelsen sier at man bør.
Det er lett å anta at et barn vil bli fanget opp av andre dersom det er grunn til bekymring. Det viser seg ofte ikke å være tilfelle. Barn som lever i sårbare hjem er ofte flinke til å gå inn i roller, tilpasse seg omgivelsene – og skjule hvordan det står til hjemme.
Vi kan her vise til funn fra oppfølgingsstudiet «Barn i sårbare familier» som ble gjort i forbindelse med Jeg Ser. Studien viser at bare to prosent av respondentene svarte at de er helt enige i påstanden: «Barn i sårbare hjem får god nok hjelp fra det offentlige i dag.»

DETTE TALLET ER UROVEKKENDE LAVT, TENKER VI. 42 prosent av de samme respondentene oppgir at de ikke meldte fra til noen da de var bekymret. En tvil om barnets beste er hovedårsak til at man ikke gjør noe. Barn trenger at samfunnet våger og handler. Voksensamfunnet må øve seg i å bære ubehaget ved å stille spørsmål, blande seg, bry seg. Barna skal ikke bære smerten og ubehaget alene. De voksne burde ha mer kunnskap om kjennetegn på omsorgssvikt, og større grad av sikkerhet om når og hvordan en bør handle.
Å styrke egenskaper og å utvikle enkle verktøy som hjelper en voksen i samtale med et barn om sårbare temaer, uavhengig av om den kommer fra fagmiljø eller samfunnet generelt, er viktig. Det bør skje en endring fra å tenke «Det er ikke min sak» til «Jeg handler fordi jeg bryr meg».

JEG SER-KAMPANJEN LEGGER VINN på å være synlig – og å møte voksne der de er sammen med barn. Barnefestivaler er en fin møteplass siden kampanjen er orientert mot å se barn og å ta bevisste valg om å handle ved bekymring. I 2017 har kampanjen deltatt i Juba Juba-festivalen i Trondheim og Lekivalen, 28.-29. oktober i Ålesund.
Årets Lekivalen hadde et rekordantall besøkende: Over 6000 voksne og barn fant det spennende å tilbringe tid sammen under det gøyale arrangementet. Jeg Ser delte ut hundrevis av ballonger, veiledere og brosjyrer – og satte rundt 1000 «tatoveringer» med tegninger fra boken «Vondt i magen» og «Ser du meg».

– DET VAR DEN MEST MATNYTTIGE STANDEN HER, fikk vi høre fra en av deltakerne. Kjendisene Anna&Vilde, Maria Holand Tøsse, Tito Magic og Brannbamsen Bjørnis opptrådte på festivalscenen og ga sin støtte til sårbare barn. De deltok også på Jeg Ser sin fotoshoot. Ellers deltok over 30 familier på fotoshooten og fikk dermed spredt budskapet videre via sine sosiale mediekanaler. I etterkant fikk kampanjen forespørsel om å delta på både Juba Juba-festivalen og Lekivalen i 2018.
Dette var min første stand med Jeg Ser-kampanjen på en barnefestival. Med en gang følte jeg at noe veldig meningsfylt, nesten magisk, skjedde rundt standen vår. Respekten og positivitet vi ble møtt med, smil som pyntet ansikter til de små når de fikk tatovering eller ballong, fulgte oss gjennom dagene. Det er så lite som trenges for å gjøre en dag til de små litt bedre – et smil, vanlige hverdagsspørsmål og invitasjon til å gjøre noe gøy sammen.

DET JEG PERSONLIG SKAL TA MED MEG videre inn i prosjektet er følelsen jeg fikk etter at en ung jente kom spontant bort til standen. Hun satte seg ned, tok fargeleggingsarket med figuren Maiken fra boken «Vondt i magen» – og fargela magen helt rød. Straks etter det forsvant hun for å finne ei venninne hun plutselig savnet.
Hva var det? Et tegn? En beskjed? Det er ikke mye som skal til før et barn åpner seg. De føler mye, og forstår mye mer enn vi tror. Kanskje barna bare mangler symboler, mangler språk som kan beskrive det som skjer i «magen»? Kanskje barn bare trenger et rom og en stund som er deres, bare deres. Materiell som de kan bruke for å uttrykke følelser. Og en varm og trygg voksen som ser, anerkjenner og vil prøve å forstå deres magisk-symbolske språk.

Jeg gleder meg veldig til nye møter – og mye spennende arbeid.

AV SVETLANA DUDAITIENE

Rådgiver i forebyggingsavdelingen ved Blå Kors hovedkontor i Oslo 

Ansvarlig for Jeg Ser-prosjektet siden august 2017

Share Button