HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. Ta magefølelsen på alvor

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg.


  • 2. Bli bedre kjent med barnet

    Å bli sett og anerkjent av en voksen, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme. Det skal ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til; et smil, at du lærer deg navnet på barnet og bruker det. Still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet.


  • 3. Gi barnet en plass i livet ditt.

    Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til trengingen el. Spør barnet om det skal på arrangementer i nærmiljøet, inviter barnet med hvis det nøler. Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen. Inviter han eller henne med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.


  • 4. Hvis magefølelsen din forsterkes

    Hvis magefølelsen din forsterkes, bør du formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vær en god lytter og vis at du tåler å høre det barnet forteller. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barna forteller. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det vært lurt rådføre deg med lærer eller helsesøster. Om du har mistanke om noen av punktene under, sender du en bekymringsmelding til barnevernet:

    • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    • Det er tegn på omsorgssvikt ved barnet
    • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet.

  • 5. Hvis barnet har det bra!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet hvordan det står til med barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”. Det er uansett flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt og at du har antennene ute for endringer. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår.

    ”Det jeg trengte, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe.”

    – Barn av alkoholiker, fra kronikk i Dagbladet.


Å bli sett – en grunnleggende betingelse for en sunn oppvekst.

Refleksjoner etter Oppvekst-2017 kongressen.

«Alle barn er våre barn» er et kjent sitat av Magne Raundalen, leder for kongresskomiteen og barnepsykolog. «Det er en sentral samfunnsoppgave å gi barn gode og trygge oppvekstsvilkår, og å ha tilgang til folk som kan faget», sier han i sine velkomstord til nesten 200 representanter fra oppvekstfeltet fra hele Norge.

JEG SER deltok under kongressen med stand og innlegg i en av parallellsesjonene. «Å bli sett – en grunnleggende betingelse for en sunn oppvekst» var tema for presentasjonen, og vi fikk bekreftet at uansett hvordan vi snur og vender på det, er dette en svært aktuell og viktig påstand.

Det er essensielt for et barns utvikling å bli elsket og avspeilet av en trygg og ressurssterk voksenperson, eller som May Britt Drugli, professor ved NTNU, har påstått: «Barn trenger at noen har en overdreven emosjonell relasjon til dem: Noen som er helt crazy glad i dem!». Bedre kan det ikke sies. Se for deg et barn som stadig får bekreftelse på at det er i stand til å begeistre menneskene rundt seg. Følelsen av å være i stand til å gjøre

May Britt Drugli, professor ved NTNU.

andre glade, og å bety noe for dem, vil gi barnet en sterk følelse av å være verdifullt. Denne følelsen er med på å legge til rette for at når barnet har blitt voksent, vil det bære med seg en tro på seg selv og sin verdi – være en trygg voksen! Denne trygge voksne kan gi glede, trygghet og følelsen av å være verdifullt tilbake til andre barn. «Greier barnehage og skole også å gi barna litt av denne følelsen?», spør May Britt Drugli.

Hvor lett er det å bli «crazy glad» i noen? Hvis vi går i oss selv; hvor lett er det for oss å bli «crazy glad» i våre egne barn? Eller enda mer utfordrende – andres barn?
Hva er det som gjør at det kan være så vanskelig å vise noen at vi er glad i dem? Årsaken til dette finner vi selvfølgelig i våre egne verdier, holdninger og utfordringer. Vi kan ha med oss bagasje som tilsier at det ikke er «lov» eller trygt å bli glad i noen som ikke er perfekte, eller som kan gi oss motstridende og av og til ubehagelige følelser. I et barns utviklingsprosess kan det være mange humper i veien. Klarer vi, som foreldre, omsorgspersoner og lærere å se det perfekte i dannelsen av barnet som individ, med sine trassigheter, utfordringer og vansker? Klarer vi å forholde oss til det dynamiske i barnets utvikling? Barnets utfordringer kan lett røre ved noe personlig i oss, vår egen følelse av selvstendighet og verdighet. I slike situasjoner kan det være lett å- bevist eller ubevisst – handle slik at barnet ikke får bekreftelse på at det er «godt nok»: stemmeleiet, ordene vi bruker og ansiktsuttrykket vårt kan vise at vi velger å ikke se barnet. «Dette er ikke min sak», «dette er ikke mitt ansvar», og «la lærere få være lærere» er synspunkt som ofte forfektes både i private og offentlige debatter. Men hva med omsorg, medmenneskelighet, ansvar for de minste og svakeste blant oss som samfunnsverdi? Bør ikke slike synspunkt også tas med i debatten?

GoBaN undersøkelsen viser til middels kvalitet på interaksjon mellom små barn og personale i norske barnehager/skoler. Siste Ungdataundersøkelse (2017) peker på at rundt 20% av elevene opplever at de ikke har en god nok relasjon til læreren sin. Sterke empiriske data viser at det er nær sammenheng mellom gode lærer/elevrelasjoner og elevenes trivsel, atferd og læring (for eksempel Roorda, Spilt & Koomen, 2012). Nye relasjoner, som for eksempel å få en ny lærer, er mulige «Turning points» – en sjanse for endring fra negativ til mer positiv utvikling hos barnet. Sårbare barn, som ofte ikke har gode og trygge nok relasjoner hjemme, har størst nytte av slike «turning points». For barn i slike situasjoner, er det selvsagt at barnehage og skole er de mest relevante arenaene for å oppleve slike nye positive relasjoner. «Gode relasjoner er alltid den voksens ansvar; tar vi dette alvorlig nok? Relasjoner kan utvikles og endres.» slik avsluttet overnevnte professor sin tale.

Psykisk helse må inn på skole og læreplan! Følelseskompetanse som krav til alle barnehager og skoler!

Finn Skårderud, psykiater, forfatter, professor og adm. dir. v. Villa SULT.

Mange av foreleserne tok temaet «psykisk helse» på alvor: «Norske barn og unge vokser opp i kanskje verdens tryggeste samfunn. Like fullt rapporteres det om økende belastninger på psykisk helse. Dette tar uttrykk som depresjon og ensomhet, og som kroppslige praksiser, slik som spiseforstyrrelser, sterk kroppsmisnøye og selvskading. Uroen i kulturen kan bli til uroen i sinnet og uroen i familier og relasjoner. Det kan også bety å søke mot konkrete og målbare fenomener. Det kan være i det kroppslige, som i spiseforstyrrelsene. Eller det kan være i det økonomiske, som i jakten på penger og suksess. Eller det kan være i prestasjonene, som i karakterer og karrierer.» skriver psykiater, forfatter, professor og adm. dir. v. Villa SULT, Finn Skårderud, i sammendraget av sin presentasjon under kongressen «I skjønneste uorden. Identitet og dannelse. Om myter og marked».

Anne Kristine Bergem, psykiater, rådgiver, lærebokforfatter og Phd-stipendiat v. Nord Universitet.

Anne Kristine Bergem, psykiater, rådgiver, lærebokforfatter og Phd-stipendiat v. Nord Universitet påpeker i sin presentasjon om kropps- og prestasjonspress at i følge Ungdata (Folkehelseinstituttet) at, «mellom 15 og 20% av alle barn og unge mellom 3 og 18 år opplever psykiske helseplager, 8% har så alvorlige symptomer at det kvalifiserer for en diagnose», og prøver å gi publikum en forklaring ved å presentere funn fra Eriksen et al. 2017 ”Stress og press blant ungdom” (Rapport NOVA) studie: ”Det finnes lite forskning som viser hvorfor vi har sett en slik utvikling, men en nylig publisert kunnskapsoversikt (Sletten og Bakken 2016) framhever to områder som spesielt relevante å se nærmere på: skolerelatert stress, krav og press knyttet til kropp og utseende; særlig hvordan dette påvirker psykisk helse i en tid der sosiale medier har fått en viktig rolle i mange unges hverdagsliv.

Kan dette vise til samme problematikk som kampanjen JEG SER prøver å framheve? Kan det være en ny metode barnet prøver ut for å få dekket sitt største og viktigste behov – å bli bekreftet? Kan det være at vi, akkurat som våre barn, framhever utseende vårt med et underbevisst ønske om å bli sett og dermed oppleve oss elsket? Framhever vi utseende fordi standarder knyttet til utseende er mer kjente for oss enn betingelsesløs hengivenhet? Takk media også, sarkastisk sagt, for å framheve sunne standarder og verdier! Sier det noe om det moderne samfunnets kollektivfølelseskompetanse? «Lær barna at mennesker er så mye mer enn kropp og utseende» – gir Anne Kristine Bergem råd til foreldre, et råd som sikkert også er svært relevant for alle som jobber på oppvekstfeltet.

Øyvind Fallmyr, fagbokforfatter og psykologspesialist v. Sykehuset i Vestfold, BUPA.

«Grunnlaget for å etablere og vedlikeholde gode relasjoner og fungere som påvirkningsagent er å forstå og håndtere egne og andres følelser. Voksnes følelseskompetanse gir positiv effekt på barn og unges samspill og kommunikasjonsferdigheter, motivasjon, læring, problemløsningsevne, egenledelse og konflikthåndtering.», sier psykologspesialist og fagbokforfatter Øyvind Fallmyr, v. Sykehuset i Vestfold, BUPA i sitt foredrag «Følelseshåndtering og relasjonsbygging i skolen: En emosjonsfokusert tilnærming». Det finns evidensbasert kunnskap om at bedre kompetanse om følelser og praktisering av følelsesfokusert kommunikasjon og problemløsning vil øke sannsynligheten for en rekke positive endringer i skolen. Blant annet er det sannsynlig at elevene oftere vil oppleve «læringsfølelsene» som glede, nysgjerrighet, iver og stolthet. I tillegg vil lærer–elevrelasjonen forbedres, og negative følelser som avmakt, frustrasjon og forvirring bli redusert. Sosial skjevutvikling hos elever vil bli forebygget ved at læreren ikke forsterker barnas relasjonsvansker. For elever med traumer og tilknytningsforstyrrelser vil god følelseshåndtering fremme tilknytning og stabilisering, og ikke minst virke optimistisk og motiverende. Lærerjobben blir mer interessant og givende fordi man vil oppleve å bidra i betydelig grad til å forandre livsløpet til unge mennesker.

Livskvalitet og livsglede – dette er vi ute etter!

Bengt Lindstrøm, professor v. NTNU.

Det ble tatt opp mange forskjellige perspektiv av disse livsdimensjoner under kongressen: arbeidsinnvandringsperspektiv, flyktningsperspektiv, lidelsesperspektiv. Alle mennesker, uansett om de lider, flyter, flykter eller hva de måtte gjøre: Alle er vi ute etter å føle oss ønsket og å oppleve livskvalitet og glede. Bengt Lindstrøm, professor v. NTNU, åpent dette temaet fra barneperspektiv i sin plenumssesjon «Förutsättningar för ett gott liv»: «Livskvalitet er ikke bare subjektiv opplevelse i tilknytning til helse, men knyttet til fire livssfærer i barneperspektiv: den personlige livssfæren (fysiske og mentale samt eksistensielle forhold), den mellommenneskelige livssfæren (struktur og funksjon av familieforhold), den eksterne sfæren (familiens sosioøkonomiske vilkår) og sist, men ikke minst, den globale (samfunnets vurdering av barn fra et juridisk, politisk, økonomisk, pedagogiske og kulturelt ståsted, altså i hvilken grad samfunnet «tok barn på alvor». Inspirasjonskilden var Siri Næss’ modell for indre livskvalitet (mental helse) som har følgende dimensjoner: å være aktiv, å ha godt selvbilde og selvfølelse, gode sosiale relasjoner og en grunnstemning av glede (Næss, 1974). Det siste er noe helt annen enn de beskrivelsene av lykke vi ofte møter. Her handler det om at mennesket i bunn og grunn kan føle vedvarende glede. Det vil si at for å oppnå god livskvalitet bør barn være et aktivt deltakende subjekt i livet, og barn bør oppleve at livet grunnleggende er meningsfullt».

Tilbake til sårbare barn og felles ansvar.

Øyvind Aschjem, familierådgiver, reddesmå.no.

Svetlana Dudaitiene, leder for JEG SER, Blå Kors og deltakere under presentasjon av kampanjen.

«42 % meldte ikke fra til noen da de var bekymret for et barn. Tvil om barnets beste er hovedårsak til at man ikke kontakter noen» viser funn fra «Barn i sårbare familier» en oppfølgingsstudie i forbindelse med Blå Kors’ kampanje “JEG SER”. «Hva kan ligge bak disse tallene? Hva kan årsaken være?» – spør jeg publikum under kampanjes presentasjon. Hva tror dere var det skumleste og samtidig ærligste svaret jeg fikk? «Det kan skyldes  redsel overfor reaksjon fra foreldre, eller en sterk ubehagsfølelse!»
Det viser seg at det er meget vanskelig for fagpersoner å ta opp tema om barnets utfordringer og bekymringer rundt omsorgssituasjon med barnets nærmeste omsorgspersoner. Dette er det som i mine øyner dreper muligheter for fruktbart samarbeid og tidlige hjelpetiltak for familien og barnet.

«Snakk med foreldre!», oppfordrer familierådgiver Øyvind Aschjem i sin tale om barn som krenkes i eget hjem . Å, hvor sterkt og riktig dette ble sagt! Vi får bare omformulere vår eget budskap til «Snakk ikke om foreldre, men gjerne med foreldre!». Vi er her for å hjelpe, og ikke for å dømme. Vi skal ikke presse noen til å prestere som superforeldre, men vi inviterer til refleksjon. Vi ønsker ikke at dere skal skamme dere over at noe er vanskelig i livet, vi ønsker å støtte dere, som naboer, fagpersoner og medmennesker.

 

 

Svetlana Dudaitiene, leder for JEG SER, Blå Kors

 

Share Button