HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. TA MAGEFØLELSEN DIN PÅ ALVOR

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe. 

    Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. Det er bedre at flere gjør noe for et barn, enn at ingen gjør noe.

    TENK DEG ET TRAFIKKLYS 

    lights

     

    På rødt lys finner du de barna som du vet blir fulgt opp av barnevern/andre hjelpeinstanser, og som du vet får hjelp. Om du blir urolig for situasjonen rundt barnet er det imidlertid viktig at du varsler barnevernet om du ser eller hører at barnet ikke har det bra. Situasjonen kan endre seg rundt et barn og tiltak/vedtak må tilpasses situasjonen.

    På gult lys finner du barna du er usikker på hvordan har det, og som du er bekymret for. Havner et barn i denne kategorien, må du ta magefølelsen på alvor og gjøre noe i forhold til barnet. 

    På grønt lys finner du de barna som du vet har det bra.


  • 2. VIS AT DU SER BARNET - GJENNOM ORD OG NÆRVÆR

    Å bli sett og anerkjent av voksne, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme.

    “Jeg hadde personer rundt meg, som tok meg med på mye, jeg var mye hjemme hos dem, ingen spurte meg direkte, men jeg opplevde å få være i en vanlig familie og bli ivaretatt. Det bidro til at jeg følte meg sett.”

    Monica

    Enten du kjenner barnet eller ikke, så er det noen varme blikk og hyggelige ord fra deg som vil oppleves godt for et barn som trenger det.

    EKSEMPLER PÅ HVORDAN DU KAN MØTE BARNET iSi hei, spør hva barnet heter og still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting.

    Si noe hyggelig om oppførsel, hårsveisen eller noe annet – hvis det føles naturlig.

    Bruk navnet til barnet.

    Vær interessert i det barnet forteller om og still spørsmål.

    Vis at du er glad for å se barnet neste gang dere sees.

    Følg opp det dere snakket om sist for å vise at du bryr deg og at samtalen har gjort inntrykk.

    Fortell noe om deg selv som gjør at barnet blir kjent med deg.


  • 3. VIS AT DU SER BARNET - GJENNOM HANDLING

    Å få være med på noe hyggelig, kan bety mye for barn som har det vanskelig hjemme.
    Ofte skal det ikke så mye til.

    Bestem deg for hva du kan invitere barnet med på. Velg anledninger som kjennes naturlige for deg og eventuelt din familie iHvis du har egne barn som kjenner barnet du er bekymret for, bør du være ekstra oppmerksom på hvordan du kan inkludere barnet på en så naturlig måte som mulig. Legg merke til hvordan barna dine reagerer og ta eventuelle innspill på alvor. Fortell dem gjerne at du synes det er hyggelig å inkludere dette barnet, dersom de lurer på hvorfor du gjør det., og ikke overdriv. Vennskap utvikler seg over tid. Kanskje er disse pusterommene i en annen sammenheng, med en trygg voksenperson, akkurat det barnet trengeriVær oppmerksom på hvordan barnet ser ut til å ha det når dere er sammen. Gi tydelig uttrykk for at du synes det er hyggelig å tilbringe tid med barnet. Vær interessert, men ikke for pågående. La tiden sammen ha verdi i seg selv. Hvis barnet har noe å fortelle, vil barnet åpne seg når han/hun er blitt trygg på deg. .

    TIPS TIL KONKRETE TING DU KAN GJØRE FOR BARNET iTilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til treninger el.

    Inviter barnet med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.

    Spør om barnet skal på arrangementer i  næmiljøet, inviter dem med hvis de nøler.

    Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen.

    Finn en aktivitet som du liker og inviter flere barn til å være med: Tegning, skriving, maling, bandy, fotball på løkka, orientering el.

    Lag et prosjekt i nærmiljøet som du inviterer til: Gartnerhjelpen, kakelotteri til inntekt for nytt lekestativ eller hundelufting for eldre, bygge hytte.


  • 4. HVIS MAGEFØLELSEN DIN FORSTERKES - SØK HJELP

    Vær en god lytter. Vis at du tåler å høre det barnet forteller.

    Hvis magefølelsen din forsterkes når du blir bedre kjent med barnet, bør du formidle til barnet at det er trygt å fortelle deg hvordan han/hun har det.

    TING DU KAN SI FOR Å ÅPNE FOR FORTROLIGHET iDu ser ikke så glad ut i dag, er det noe som gjør deg trist?

    Er alt greit hjemme hos deg? Du har ikke fortalt meg så mye om foreldrene dine.

    Du ser litt sliten ut for tiden, er det noe som plager deg?

    Jeg vil du skal vite at du kan fortelle meg hva som helst. Jeg tåler å høre det, hvis det er noe som er vanskelig.

    Jeg vil du skal vite at jeg bryr meg om deg. Jeg håper du vet at jeg er her hvis du trenger en å snakke med.

    Hvis det skulle vise seg at barnet har det vanskelig hjemme, og velger å fortelle om det, er det viktig at du lytter uten å dømme. Barna føler ofte skam over situasjonen. De kan være redde for at foreldrene skal havne i trøbbel, eller at de skal bli tatt fra foreldrene. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barnet forteller. Vis respekt. Lytt med medfølelse.

    TING DU KAN SI TIL BARNET SOM BETROR DEG AT IKKE ALT ER GREIT HJEMME iJeg forstår at dette er vanskelig for deg.

    Jeg er glad for at du forteller meg dette, du skal ikke trenge å bære på dette alene.

    Du er ei fin jente/en fin gutt og ikke noe av dette er din feil.

    Foreldrene dine skulle nok ønske at det kunne være annerledes, men noen ganger er det vanskelig å være voksen.

    Ønsker du at moren/faren din skal få hjelp?

    Hva kunne du ønske deg å få hjelp med?

    Er det greit for deg at jeg snakker med noen om  dette?

     

    HVIS DU TRENGER HJELP

    Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre, og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det være lurt å:

    – Snakke med noen du stoler på, en nabo eller andre foreldre i klasseniHusk at barnet har vist deg tillit ved å betro seg. Det er svært viktig at du velger støttespillere som du vet vil opptre diskret og med respekt for det du forteller..
    – Rådføre deg med skole, barnevern, helsesøster eller andre som kjenner barnet godt. 

    Ved akutt behov for råd og bistand, ring alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 – der sitter det fagfolk med kompetanse og erfaring.

    MELD FRA TIL BARNEVERNET DERSOM DU HAR MISTANKE OM FØLGENDE:

    – Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    – Det er tegn på alvorlig omsorgssvikt ved barnet
    – Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet

    LAST NED BEKYMRINGSMELDING SKJEMA TIL BARNEVERNTJENESTEN HER


  • 5. VIT AT DU GJØR EN FORSKJELL. VIT DET, HUSK DET, GJØR DET!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra.

    De fleste barn i Norge har det heldigvis ”godt nok” hjemme, og kanskje gjelder det også barnet du var bekymret for? Det er en god oppdagelse! At bekymringen ikke stemte, er gledelig – og din viktigste oppgave som voksen er ikke å ha rett, men å undersøke nærmere når du føler bekymring! Du er dessuten blitt en erfaring rikere på hvordan du går frem for å bli bedre kjent med et barn – noe som kan komme godt med hvis du opplever bekymring igjen.

    Kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet din bekymring for barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”, eller at din tid og oppmerksomhet gjør det mulig for barnet å leve med eventuelle vanskeligheter hjemme.

    Uansett om barnet blir stående på ”gult lys” eller du får plassert det på ”grønt lys”, er det flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og kanskje betyr du mer enn du forstår.

    Takk for at du er en som bryr deg. Takk for at du ser!

     


Slik gjør du en forskjell!

Vi voksne, travle, vi som kaver mellom jobb, unge-henting, møter og evalueringsrapporter, tenker vi på at det lille Hei-et, som vi akkurat utvekslet med en unge ved godteridisken på butikken; at dét faktisk kan være det aller, aller viktigste vi gjør den dagen?

Mennesker som velger å bli fosterforeldre har min udelte beundring og respekt. Og opp igjennom årene har jeg ofte hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke er fostermor, for at vi ikke har adoptert, for at vi heller ikke er akutt- eller beredskapshjem. For det er vel noe som alle vi som er i stand til det, burde kunne gjøre?

Ja, kanskje burde vi det.

Men så er vi da mange, som etter å ha tenkt oss om, konkluderer med at dette greier vi likevel ikke. Dette er for svært for oss. Dette kommer vi rett og slett ikke til å få til.

Men hva så? Hva kan vi gjøre da?

Det er i grunnen ganske enkelt å trekke seg tilbake til jobben, karrieren, huset, hobbyene, og ikke minst til egen families utfordringer og ups and downs, i denne erkjennelsen av avmakt. Og akkurat kjernefamilien er kanskje den aller fremste forpliktelsen vi har, vi som har en.

Men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe for alle de andre der ute. Både for de barna som har det helt ålreit,for de som sliter, og for de som lider, uendelig.

For ja, unger trenger nye hjem, unger trenger en solid base. Men unger trenger også å bli sett! Og hørt! Og bli snakket til. Og de trenger flere voksne rundt seg enn personalet på institusjonene, barnehagen og skolen, fagfolkene; de profesjonelle, som bør se dem og skal se dem.

Mennesker som arbeider med skadeskutte barn, barn som har og har hatt det vondt, som er sveket, misbrukt, slått, forsømt eller oversett, forteller om hvor viktig Den ene kan være. Den ene, voksne, som så.

Fagfolkene ser og forteller oss hvor avgjørende forskjell den personen kan bety for det sårede barnet. Om det er nabokjerringa eller treneren, korlederen eller pappaen til klassekameraten. For noen ganger skal det faktisk ikke så forferdelig mye til.

Mor Theresa Skjermbilde 2016-08-21 kl. 11.03.08som virkelig hadde god grunn til å overgi seg til avmakten i Calcuttas slum, sa dette:

«Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen.»

Tenk det.

Hva i all verden kan så du og jeg, vanlige, tilkortkomne mennesker, gjøre? Kan også vi bety en forskjell? Tenk om vi kunne prøve følgende:

Å se
Ser vi ungene rundt oss, vennene og kameratene til ungene våre, i øynene? Noen barn er ikke vant til øyekontakt. Prøver vi på å få det? Prøver vi å få reell kontakt? Gidder vi å bruke de små, få sekundene det tar? Orker vi også å bruke den energien som skal til for rett og slett å lære oss ungers fornavn? Navnet deres, verdens vakreste ord?

Ser vi de barnas og ungdommenes unike egenskaper, deres potensiale? Ser vi deres smerte? Unger som har det vondt har en egen radar for voksne rundt som kan tenkes å forstå. De kan i ettertid fortelle at de bare visste hvem som kunne tenkes å tåle, å holde ut deres historie, deres fortellinger, uten at de selv måtte ende opp med å trøste den voksne.

Finner de noen de tror muligens kan orke å ta det, sender de gjerne ut en eller flere prøveballonger. Men hva om det seiler en sånn ballong foran øynene våre, ser vi den? Tar vi imot? Eller ser vi ned og bort?

En ung jente her sørfra, som pleier å skade seg selv, fortalte en gang at det er helt vanlig at hun observerer at voksne ser kuttene og sårene hennes oppover armene. Men så ser hun at de voksne deretter ser bort og later som ingenting.

Jenta ser altså at de voksne ser! Men også at det likevel ikke skjer noe. Jeg lurer på: Hva i all verden skal denne 13-åringen gjøre neste gang for å bli sett? Når blodige, selvpåførte kutt ikke er nok til å provosere fram noen som helst reaksjon fra oss voksne?

Å lytte
Ofte når jeg spør mine egne barn om hvordan de har hatt det på skolen, så har de ingenting å fortelle. De husker ikke. De er ikke interessert i å fortelle akkurat da, når jeg har tid. Men så, om kvelden, når jeg egentlig er mer enn klar for senga selv, og bare vil få disse ungene i seng så jeg kan få noen minutter for meg selv før natten kommer, ja, da kommer det gjerne. Noe som var fint. Noe som var leit. Noe som var rart, gjorde inntrykk, noe de lurer på. Noen ganger tar jeg meg tid, og da blir det gjerne De store samtalene, de viktige samtalene. Andre ganger sier jeg at dette får vi snakke om i morgen.

Når de, på kanskje litt omstendelige vis, forteller noe? Har vi tid når de har tid? Når det passer for dem? Eller fullfører vi setningene for dem, fordi vi føler at vi har det for travelt? Eller vi bare sjekke noe på mobilen først?

Og viktigere, hvis vi kanskje tror at noe er galt, hos våre egne barn eller de andre barna vi omgås, tør vi da å stille de ubehagelige spørsmålene? Tør vi å undersøke nærmere? Eller velger vi den enkleste løsningen; å ikke se, å ikke høre? 

Å snakke
Snakker vi til unger eller om dem? Tør vi nærme oss og snakke med en ungdom som oppfører seg provoserende? Snakker vi til ungene, eller over hodene på dem, til andre voksne, om dem, mens de er der?

Og når vi observerer noe som er bra eller unikt om eller med et barn; tar vi oss også bryet til å si det til det? Eller blir vi for feige, for redd for å rose? Unger kjenner utmerket godt forskjellen på tom ros og en ærlig tilbakemelding. Et vennlig ord kan varme opp tre vintermåneder, sier kineserne.

Å bruke intuisjon
Både eventyrere, nordpolfarere og sosialarbeidere kan fortelle at de bruker intuisjonen sin aktivt på ferden mot det ukjente, eller mot å hjelpe noen som trenger det. Når det ikke er synlige, håndfaste bevis på hvilken retning man bør ta, hvilken vei som er den rette, så erfarer de at intuisjonen kan være en uvurderlig, uerstattelig hjelper. Vi bør også bruke vår.

Barnevernspedagoger påpeker at man ofte kan se de største senskadene hos barn som er forsømt eller misbrukt i familier med skinnende og plettfrie fasader. Kanskje noen fornemmet at noe var galt, men gjorde likevel aldri noe? Blant annet fordi det var vanskelig å se klare bevis, fordi de voksne som sto rundt trodde ikke dette kunne skje i slike familier, lot seg lure og blinde av det ressurssterke og vellykkede, og ikke så ungene og deres signaler? Det er behagelig å være blind. Men er det dèt vi vil være?

Å bruke hjertet
Av og til treffer vi på unger vi nesten umiddelbart blir glad i. Det behøver på ingen måte være de peneste, de vakreste, de morsomste, de kuleste. Det er ikke alltid åpenbart hvem det er. Men disse ungene har noe som bare treffer, akkurat i vårt hjerte. Våger vi å bli glad i dem? Å bli glad i dem betyr ikke at de skal flytte inn hos oss. Men unger trenger kjærlighet. De gjenkjenner den, der den finnes. Og de suger den til seg.

De såkalte Barneverns-proffene», mennesker som reiser rundt og forteller fagfolk, statsråder og stortingspolitikere om sine erfaringer i en oppvekst i barnevernet, arbeider for at ordet kjærlighet skal komme inn i lovverket, som en rettighet. Det er ikke sikkert de får det til. Men det er så fint og så viktig at dette perspektivet blir satt navn på. For unger trenger selvfølgelig kjærlighet. Den store, og de mange små!

Just do it!
Vi kan smile! Si hei! Bry oss! Ta ansvar! Si fra! Tørre å trø uti, å bry oss, heller lite grann for mye enn litt for lite! Vi kan handle, og ikke basere oss på at andre gjør det.

For vi kan faktisk, alle sammen, være med å gjøre en forskjell. Liten eller stor. Ungene som befinner seg i vår og våre barns nærhet, de er i vår landsby. De er vårt ansvar. De er alle våre. Så vet vi slett ikke alltid om det vi gjør får noen betydning. Om vi har gjort noen stor forskjell vet vi ofte ikke. Men vi kan prøve!

Den tyske forfatteren og poeten Richard Dehmel sier: Litt godhet fra menneske til menneske, er bedre enn all kjærlighet til menneskeheten.

Det tror jeg på.

Av Tone Martha Sødal
Teksten ble først publisert i http://www.sondagsradet.no

Skjermbilde 2016-08-21 kl. 10.29.34

Foto: Anne Lise Riseng, Søgne og Songdalen Budstikke

Tone Martha Sødal er skribent, sanger og ble denne uken det første kommunalt ansatte Elevombudet i Norge. I jobben skal hun være et øre og en støtte for barn, ungdom og foresatte i grunnskolen i Søgne, og en vaktbikkje for deres rettigheter. Hun har jobbet i mange år med frivillig foreldrearbeid, og påpeker at vi alle har makt og mulighet til å gjøre en forskjell. 

 

 

Share Button