HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. Ta magefølelsen på alvor

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg.


  • 2. Bli bedre kjent med barnet

    Å bli sett og anerkjent av en voksen, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme. Det skal ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til; et smil, at du lærer deg navnet på barnet og bruker det. Still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet.


  • 3. Gi barnet en plass i livet ditt.

    Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til trengingen el. Spør barnet om det skal på arrangementer i nærmiljøet, inviter barnet med hvis det nøler. Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen. Inviter han eller henne med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.


  • 4. Hvis magefølelsen din forsterkes

    Hvis magefølelsen din forsterkes, bør du formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vær en god lytter og vis at du tåler å høre det barnet forteller. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barna forteller. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det vært lurt rådføre deg med lærer eller helsesøster. Om du har mistanke om noen av punktene under, sender du en bekymringsmelding til barnevernet:

    • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    • Det er tegn på omsorgssvikt ved barnet
    • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet.

  • 5. Hvis barnet har det bra!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet hvordan det står til med barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”. Det er uansett flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt og at du har antennene ute for endringer. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår.

    ”Det jeg trengte, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe.”

    – Barn av alkoholiker, fra kronikk i Dagbladet.


Slik gjør du en forskjell!

Vi voksne, travle, vi som kaver mellom jobb, unge-henting, møter og evalueringsrapporter, tenker vi på at det lille Hei-et, som vi akkurat utvekslet med en unge ved godteridisken på butikken; at dét faktisk kan være det aller, aller viktigste vi gjør den dagen?

Mennesker som velger å bli fosterforeldre har min udelte beundring og respekt. Og opp igjennom årene har jeg ofte hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke er fostermor, for at vi ikke har adoptert, for at vi heller ikke er akutt- eller beredskapshjem. For det er vel noe som alle vi som er i stand til det, burde kunne gjøre?

Ja, kanskje burde vi det.

Men så er vi da mange, som etter å ha tenkt oss om, konkluderer med at dette greier vi likevel ikke. Dette er for svært for oss. Dette kommer vi rett og slett ikke til å få til.

Men hva så? Hva kan vi gjøre da?

Det er i grunnen ganske enkelt å trekke seg tilbake til jobben, karrieren, huset, hobbyene, og ikke minst til egen families utfordringer og ups and downs, i denne erkjennelsen av avmakt. Og akkurat kjernefamilien er kanskje den aller fremste forpliktelsen vi har, vi som har en.

Men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe for alle de andre der ute. Både for de barna som har det helt ålreit,for de som sliter, og for de som lider, uendelig.

For ja, unger trenger nye hjem, unger trenger en solid base. Men unger trenger også å bli sett! Og hørt! Og bli snakket til. Og de trenger flere voksne rundt seg enn personalet på institusjonene, barnehagen og skolen, fagfolkene; de profesjonelle, som bør se dem og skal se dem.

Mennesker som arbeider med skadeskutte barn, barn som har og har hatt det vondt, som er sveket, misbrukt, slått, forsømt eller oversett, forteller om hvor viktig Den ene kan være. Den ene, voksne, som så.

Fagfolkene ser og forteller oss hvor avgjørende forskjell den personen kan bety for det sårede barnet. Om det er nabokjerringa eller treneren, korlederen eller pappaen til klassekameraten. For noen ganger skal det faktisk ikke så forferdelig mye til.

Mor Theresa Skjermbilde 2016-08-21 kl. 11.03.08som virkelig hadde god grunn til å overgi seg til avmakten i Calcuttas slum, sa dette:

«Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen.»

Tenk det.

Hva i all verden kan så du og jeg, vanlige, tilkortkomne mennesker, gjøre? Kan også vi bety en forskjell? Tenk om vi kunne prøve følgende:

Å se
Ser vi ungene rundt oss, vennene og kameratene til ungene våre, i øynene? Noen barn er ikke vant til øyekontakt. Prøver vi på å få det? Prøver vi å få reell kontakt? Gidder vi å bruke de små, få sekundene det tar? Orker vi også å bruke den energien som skal til for rett og slett å lære oss ungers fornavn? Navnet deres, verdens vakreste ord?

Ser vi de barnas og ungdommenes unike egenskaper, deres potensiale? Ser vi deres smerte? Unger som har det vondt har en egen radar for voksne rundt som kan tenkes å forstå. De kan i ettertid fortelle at de bare visste hvem som kunne tenkes å tåle, å holde ut deres historie, deres fortellinger, uten at de selv måtte ende opp med å trøste den voksne.

Finner de noen de tror muligens kan orke å ta det, sender de gjerne ut en eller flere prøveballonger. Men hva om det seiler en sånn ballong foran øynene våre, ser vi den? Tar vi imot? Eller ser vi ned og bort?

En ung jente her sørfra, som pleier å skade seg selv, fortalte en gang at det er helt vanlig at hun observerer at voksne ser kuttene og sårene hennes oppover armene. Men så ser hun at de voksne deretter ser bort og later som ingenting.

Jenta ser altså at de voksne ser! Men også at det likevel ikke skjer noe. Jeg lurer på: Hva i all verden skal denne 13-åringen gjøre neste gang for å bli sett? Når blodige, selvpåførte kutt ikke er nok til å provosere fram noen som helst reaksjon fra oss voksne?

Å lytte
Ofte når jeg spør mine egne barn om hvordan de har hatt det på skolen, så har de ingenting å fortelle. De husker ikke. De er ikke interessert i å fortelle akkurat da, når jeg har tid. Men så, om kvelden, når jeg egentlig er mer enn klar for senga selv, og bare vil få disse ungene i seng så jeg kan få noen minutter for meg selv før natten kommer, ja, da kommer det gjerne. Noe som var fint. Noe som var leit. Noe som var rart, gjorde inntrykk, noe de lurer på. Noen ganger tar jeg meg tid, og da blir det gjerne De store samtalene, de viktige samtalene. Andre ganger sier jeg at dette får vi snakke om i morgen.

Når de, på kanskje litt omstendelige vis, forteller noe? Har vi tid når de har tid? Når det passer for dem? Eller fullfører vi setningene for dem, fordi vi føler at vi har det for travelt? Eller vi bare sjekke noe på mobilen først?

Og viktigere, hvis vi kanskje tror at noe er galt, hos våre egne barn eller de andre barna vi omgås, tør vi da å stille de ubehagelige spørsmålene? Tør vi å undersøke nærmere? Eller velger vi den enkleste løsningen; å ikke se, å ikke høre? 

Å snakke
Snakker vi til unger eller om dem? Tør vi nærme oss og snakke med en ungdom som oppfører seg provoserende? Snakker vi til ungene, eller over hodene på dem, til andre voksne, om dem, mens de er der?

Og når vi observerer noe som er bra eller unikt om eller med et barn; tar vi oss også bryet til å si det til det? Eller blir vi for feige, for redd for å rose? Unger kjenner utmerket godt forskjellen på tom ros og en ærlig tilbakemelding. Et vennlig ord kan varme opp tre vintermåneder, sier kineserne.

Å bruke intuisjon
Både eventyrere, nordpolfarere og sosialarbeidere kan fortelle at de bruker intuisjonen sin aktivt på ferden mot det ukjente, eller mot å hjelpe noen som trenger det. Når det ikke er synlige, håndfaste bevis på hvilken retning man bør ta, hvilken vei som er den rette, så erfarer de at intuisjonen kan være en uvurderlig, uerstattelig hjelper. Vi bør også bruke vår.

Barnevernspedagoger påpeker at man ofte kan se de største senskadene hos barn som er forsømt eller misbrukt i familier med skinnende og plettfrie fasader. Kanskje noen fornemmet at noe var galt, men gjorde likevel aldri noe? Blant annet fordi det var vanskelig å se klare bevis, fordi de voksne som sto rundt trodde ikke dette kunne skje i slike familier, lot seg lure og blinde av det ressurssterke og vellykkede, og ikke så ungene og deres signaler? Det er behagelig å være blind. Men er det dèt vi vil være?

Å bruke hjertet
Av og til treffer vi på unger vi nesten umiddelbart blir glad i. Det behøver på ingen måte være de peneste, de vakreste, de morsomste, de kuleste. Det er ikke alltid åpenbart hvem det er. Men disse ungene har noe som bare treffer, akkurat i vårt hjerte. Våger vi å bli glad i dem? Å bli glad i dem betyr ikke at de skal flytte inn hos oss. Men unger trenger kjærlighet. De gjenkjenner den, der den finnes. Og de suger den til seg.

De såkalte Barneverns-proffene», mennesker som reiser rundt og forteller fagfolk, statsråder og stortingspolitikere om sine erfaringer i en oppvekst i barnevernet, arbeider for at ordet kjærlighet skal komme inn i lovverket, som en rettighet. Det er ikke sikkert de får det til. Men det er så fint og så viktig at dette perspektivet blir satt navn på. For unger trenger selvfølgelig kjærlighet. Den store, og de mange små!

Just do it!
Vi kan smile! Si hei! Bry oss! Ta ansvar! Si fra! Tørre å trø uti, å bry oss, heller lite grann for mye enn litt for lite! Vi kan handle, og ikke basere oss på at andre gjør det.

For vi kan faktisk, alle sammen, være med å gjøre en forskjell. Liten eller stor. Ungene som befinner seg i vår og våre barns nærhet, de er i vår landsby. De er vårt ansvar. De er alle våre. Så vet vi slett ikke alltid om det vi gjør får noen betydning. Om vi har gjort noen stor forskjell vet vi ofte ikke. Men vi kan prøve!

Den tyske forfatteren og poeten Richard Dehmel sier: Litt godhet fra menneske til menneske, er bedre enn all kjærlighet til menneskeheten.

Det tror jeg på.

Av Tone Martha Sødal
Teksten ble først publisert i http://www.sondagsradet.no

Skjermbilde 2016-08-21 kl. 10.29.34

Foto: Anne Lise Riseng, Søgne og Songdalen Budstikke

Tone Martha Sødal er skribent, sanger og ble denne uken det første kommunalt ansatte Elevombudet i Norge. I jobben skal hun være et øre og en støtte for barn, ungdom og foresatte i grunnskolen i Søgne, og en vaktbikkje for deres rettigheter. Hun har jobbet i mange år med frivillig foreldrearbeid, og påpeker at vi alle har makt og mulighet til å gjøre en forskjell. 

 

 

Share Button