HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. Ta magefølelsen på alvor

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg.


  • 2. Bli bedre kjent med barnet

    Å bli sett og anerkjent av en voksen, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme. Det skal ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til; et smil, at du lærer deg navnet på barnet og bruker det. Still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet.


  • 3. Gi barnet en plass i livet ditt.

    Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til trengingen el. Spør barnet om det skal på arrangementer i nærmiljøet, inviter barnet med hvis det nøler. Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen. Inviter han eller henne med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.


  • 4. Hvis magefølelsen din forsterkes

    Hvis magefølelsen din forsterkes, bør du formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vær en god lytter og vis at du tåler å høre det barnet forteller. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barna forteller. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det vært lurt rådføre deg med lærer eller helsesøster. Om du har mistanke om noen av punktene under, sender du en bekymringsmelding til barnevernet:

    • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    • Det er tegn på omsorgssvikt ved barnet
    • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet.

  • 5. Hvis barnet har det bra!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet hvordan det står til med barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”. Det er uansett flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt og at du har antennene ute for endringer. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår.

    ”Det jeg trengte, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe.”

    – Barn av alkoholiker, fra kronikk i Dagbladet.


At ingen tok tak i min situasjon, ga meg en bekreftelse på at jeg ikke var noe verdt

 

«Jeg hadde et håp om at noen skulle finne meg. Ikke for å ta meg vekk fra mamma og pappa, men for å få ting til å endre seg.»  -«Kristin»

Jeg hadde en helt vanlig barndom frem til jeg var 4. Da skilte mamma og pappa seg, og mamma traff min stefar og begynte å drikke. Min hverdag ble overgrep fra stefar, og vold og rusmisbruk fra mamma.

I de periodene mamma ikke drakk, var hun en vanlig mamma. Da gikk jeg på tå hev og turte ikke kose henne, for jeg var redd for å gjøre noe som kunne få henne til å drikke igjen. Mamma og stefaren min var flinke til å fortelle meg at det var jeg som gjorde feil. At når de straffet meg, var det fordi jeg ikke var grei og snill.

Jeg turte ikke slippe folk innpå meg, og tenkte at jeg ikke var noe verdt.

Det vanskeligste for meg, var den evige kampen for å skjerme lillebroren min. Og skyldfølelsen min. Jeg turte ikke slippe folk innpå meg, og tenkte at jeg ikke var noe verdt.

Det er lett å tenke at alle må ha skjønt at noe var galt hos oss, men det var ingen som grep inn. Jeg vokste opp i byens beste strøk, med foreldre med høy utdanning og status. Vi holdt fasaden. Og mamma hadde en unik evne til å snakke ting til sin favør.

Opplevde du å bli sett?
Bestemor ga meg pusterom. Moren til en nær venninne tok meg ofte med på ting, og jeg var mye hjemme hos dem. Det ga meg pauser som gjorde at jeg sto i de tøffe hverdagene på en sterkere måte. Ingen spurte meg direkte, men jeg opplevde å få være i en vanlig familie og bli ivaretatt. Det bidro til at jeg følte meg sett.

Skolen reagerte ikke. Jeg var ei rolig inneslutta jenta som gjorde det jeg fikk beskjed om. I friminuttene sto jeg alene og drømte om å være som de andre. Jeg turte ikke si ja hvis jeg ble invitert med i leken, for jeg var så vant til at mamma og pappa bestemte hvem jeg skulle være sammen med og hvordan. Jeg hadde også skammen og annerledesheten – jeg ville si ja, men ble til slutt sett på som sær og de sluttet å spørre.

Gjorde du noe for å bli sett?
I mitt tilfelle var det mange tegn som burde vært plukket opp av skole og helsevesen, men det skjedde ikke. I lojalitet til mamma og pappa prøvde jeg å skjule hvordan vi hadde det. Hadde noen spurt meg rett ut, ville jeg ikke fortalt hvordan jeg hadde det hjemme.

Hva drømte du om da du var liten?
Jeg ønsket meg ikke en ny familie. Jeg drømte om å få oppleve at mamma og pappa var som andre mammaer og pappaer. At vi kunne leke og ha det ålreit sammen. Rundt meg så jeg bare familier som hadde det fint sammen. Jeg trodde alle andre hadde det rosenrødt.

Hva skulle du ønske voksne hadde gjort for deg?
En tror at å ”redde” et barn er enten å ringe barnevernet eller ikke gjøre noe. Sannheten er at man kan gjøre mye bare ved å se og inkludere et barn. Det er aldri bortkastet!

Det ville betydd mye hvis noen sa at det var ikke min feil det som skjedde hjemme, at jeg var ei fin jente.

Mange barn av rusmisbrukere kan klare å leve det livet de lever. Jeg ville ikke vekk fra foreldrene mine, jeg ville vekk fra deler av situasjonen. Jeg hadde ingen tillit til voksne mennesker, men det ville betydd mye hvis noen sa at det ikke var min feil, at jeg var ei fin jente. At ingen tok tak i min situasjon, ga meg en bekreftelse på at jeg ikke var noe verdt.

Share Button