HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. Ta magefølelsen på alvor

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg.


  • 2. Bli bedre kjent med barnet

    Å bli sett og anerkjent av en voksen, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme. Det skal ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til; et smil, at du lærer deg navnet på barnet og bruker det. Still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet.


  • 3. Gi barnet en plass i livet ditt.

    Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til trengingen el. Spør barnet om det skal på arrangementer i nærmiljøet, inviter barnet med hvis det nøler. Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen. Inviter han eller henne med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.


  • 4. Hvis magefølelsen din forsterkes

    Hvis magefølelsen din forsterkes, bør du formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vær en god lytter og vis at du tåler å høre det barnet forteller. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barna forteller. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det vært lurt rådføre deg med lærer eller helsesøster. Om du har mistanke om noen av punktene under, sender du en bekymringsmelding til barnevernet:

    • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    • Det er tegn på omsorgssvikt ved barnet
    • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet.

  • 5. Hvis barnet har det bra!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet hvordan det står til med barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”. Det er uansett flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt og at du har antennene ute for endringer. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår.

    ”Det jeg trengte, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe.”

    – Barn av alkoholiker, fra kronikk i Dagbladet.


Barnet som ikke ble sett – og som i dag er en lærer som ser

Håret var ny-flettet, kjolen pent strøket og skoene nypusset og på innsiden var jeg redd og sliten. Alt var som vanlig og enda en dag visste jeg at uansett hvor hardt jeg prøvde var det ingen som så, at innsiden var fylt av sorg og lengsel. Alle bøkene hadde bokbind på, alle lappene som skolen skulle ha med underskrift på var lagt sirlig i permen og hver gang det var noen som skulle melde seg til noe var lappen i sekken med om at man selvfølgelig deltok og hadde med kaker og kaffe.

Jeg så alltid inn i øynene når jeg snakket med mennesker, var jo opplært høflig og flink pike. Det de da ikke skjønte var at grunnen til at jeg så dem inn i øynene var at jeg ropte på hjelp. Hvorfor var det ingen som så meg? Hvorfor måtte jeg ligge stille i sengen min å gråte om natten.

Jeg var hjelpeløs og alene, helt alene i denne verden.

Da venner av familien var på besøk satte jeg meg i deres armkrok og ønsket å forsvinne inn i omsorgen. «Trenger dere å dra enda? dere kan jo bare være litt til!»

Etter noen år med desperat øyekontakt og små anekdoter til mennesker i nær omkrets og lærere på skolen gav jeg opp, valgte å bygge opp en maske, en «perfekt», blid og glad. Jeg ble fort sett på som den jenta som alltid var blid og glad. Det var som om den ble satt på i det jeg gikk ut døren, uansett hvilken tid på døgnet det var, så var den der og gav utrykk for at alt var bra. Vi var familien som sammen gikk søndagsturer rundt i nabolaget, lo og pratet.

Det alle andre ikke visste var hva som skjedde når døren ble lukket hjemme, hva slags monster som vokste på innsiden av de fire husveggene. De skjønte ikke, eller ville de ikke forstå?

Jeg følte meg ikke elsket og ble holdt nede av en jernhånd som aldri helt ville slippe taket.

Jeg skrev inn rop om hjelp i tentamensoppgaver og gråt når jeg fikk dårlige karaterer fordi jeg visste hva som kom. Lærerne satte opp avtaler om samtale med foresatte og jeg ble raskt skrevet som en av de som «bare var ute etter oppmerksomhet» og etter å ha dratt innom barnevernet etter å ha blitt slått og igjen blitt henlagt for mangler på bevis og en familie som sa de skulle gjøre noe med det og at jeg helt klart trengte hjelp.

Henlagt og glemt.

I noen desperate forsøk startet jeg ungdomslivet med selvskading, overtrening og anorexi. Kanskje noen da ville åpne øynene og hjelpe meg? For da kunne de jo se hvor desperat jeg var uten at jeg trengte å si noe.

Fra å se på det som rop om hjelp, tok det over livet mitt. Jeg ble syk og ville dø. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle leve. Ryggsekken jeg bar var for tung, fylt av seksuelt misbruk, psykisk terror og trusler på livet. Jeg orket ikke bære den alene, så letteste utvei var å ende livet, det var jo ingen som genuint brydde seg. Hvorfor var det ingen som spurte, «hvordan har du det?»

Jeg trengte å komme meg vekk, trengte noen jeg kunne gråte på skulderen til.

I dag jobber jeg som lærer og andre instanser der jeg er i nære relasjoner med barn. Jeg kan i dag bruke all den bearbeidede erfaring jeg har til å hjelpe barn som trenger å bli sett, som roper med øynene sine og som smiler så pent.

Hva sier man når de unge kommer med magesmerter og sier at de egentlig ikke vet hvorfor. Hvis du spør en ungdom om hun eller han har spist og de svarer «ja, spiste i stad.» og du vet at det ikke er tilfelle. Hvem skal du henvende deg til og hva skal du si. Du skal melde fra, men hjelpen der og da er også viktig, se på dem, inn i øynene og utlys omsorg.

Min erfaring sier at, det aller viktigste er at de vet at du ser dem, blikk-kontakt og at du som voksen vet at du har plikt til å melde fra hvis det står om liv og helse, men at du til passende tider kan være en utenforstående som kanskje kan hjelpe til med å sortere litt for dem uten å nødvendigvis slå full alarm hver gang. Spør, «hva vil du jeg skal gjøre?» eller «hvordan kjennes det ut inni deg nå?»

Jeg sier ikke nå at vi alle skal være psykologer, det er en grunn til at det er minst syv års utdanning for det. Det er ikke alltid mer som skal til enn at de vet at du er en av få stabile mennesker i hverdagen. Som de vet er der, hvis det skulle være noe.  Jeg kan i dag si at jeg vet hvorfor de ser mye ned i pulten, blikk som flakker mot vinduet og har litt vondt i magen hver gang det er noe som er uvanlig i de faste settingene eller mot slutten av skoledagen.

Når et barn står og ser min vei kan jeg sette meg på huk, (eller være lavere enn dem selv, det er mindre truende og viser mye tillit) ser igjennom masken og viser. «Jeg ser deg, du vet hvor du finner meg!» og gi fra meg en klem i ny og ne. Gjenta det til de kommer til deg og starter samtalen. Jeg tenker alltid igjennom hvordan jeg møter elevene mine hver morgen, spør sjelden hvordan helgen har vært, jeg sier at det er hyggelig og se dem, at jeg er glad for at de er der og slipper til de som ønsker å fortelle. Jeg får dem til å skrive om hva de liker med sommer og ikke hva de skal i sommerferien. Farger speiler også hvordan det er på innsiden, for det kan også bli alt for lyserødt og i overkant mye prinsesse-te.

Meld fra, heller en gang for mye enn en gang for lite, og følg opp. Se med øynene og med sjelen. Vi er viktige brikker i barnas liv, vi er stabile og gjentagende og tilbringer tidvis mer tid med barna enn de foresatte. Selv om vi har en travel hverdag så må vi finne tid til dem, det er de som er fremtiden og vi skal hjelpe dem å takle det de går mot.

Mitt engasjement er i dag stort for å vise hvor viktig det er med tverrfaglighet, samarbeid på flere arenaer, til samtlige av døgnets tider og hvor viktig det er at vi gjør det vi kan for å bygge selvtillit og selvinnsikt hos barn og unge, så de er trygge nok i seg selv til å gjøre det beste ut av hvilke situasjoner de kommer i. De skal ha ryggrad nok til å kunne be om hjelp hvis de trenger det og kunne se at de tingene de går igjennom kan brukes til noe, de kan lære noe av alt som skjer dem i livet.

Jeg har i voksen alder blitt sett og hatt personer rundt meg som har hjulpet meg igjennom prosessen og som har vært med på å redde meg. Jeg gjør alt jeg kan for å se, for å veilede andre om hvordan de best mulig kan se og hjelpe dem til å forstå hvordan det kjennes ut, inni de unge når rullegardina går ned og de ikke vil åpne den for noen.

 

Share Button