HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. TA MAGEFØLELSEN DIN PÅ ALVOR

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe. 

    Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. Det er bedre at flere gjør noe for et barn, enn at ingen gjør noe.

    TENK DEG ET TRAFIKKLYS 

    lights

     

    På rødt lys finner du de barna som du vet blir fulgt opp av barnevern/andre hjelpeinstanser, og som du vet får hjelp. Om du blir urolig for situasjonen rundt barnet er det imidlertid viktig at du varsler barnevernet om du ser eller hører at barnet ikke har det bra. Situasjonen kan endre seg rundt et barn og tiltak/vedtak må tilpasses situasjonen.

    På gult lys finner du barna du er usikker på hvordan har det, og som du er bekymret for. Havner et barn i denne kategorien, må du ta magefølelsen på alvor og gjøre noe i forhold til barnet. 

    På grønt lys finner du de barna som du vet har det bra.


  • 2. VIS AT DU SER BARNET - GJENNOM ORD OG NÆRVÆR

    Å bli sett og anerkjent av voksne, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme.

    “Jeg hadde personer rundt meg, som tok meg med på mye, jeg var mye hjemme hos dem, ingen spurte meg direkte, men jeg opplevde å få være i en vanlig familie og bli ivaretatt. Det bidro til at jeg følte meg sett.”

    Monica

    Enten du kjenner barnet eller ikke, så er det noen varme blikk og hyggelige ord fra deg som vil oppleves godt for et barn som trenger det.

    EKSEMPLER PÅ HVORDAN DU KAN MØTE BARNET iSi hei, spør hva barnet heter og still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting.

    Si noe hyggelig om oppførsel, hårsveisen eller noe annet – hvis det føles naturlig.

    Bruk navnet til barnet.

    Vær interessert i det barnet forteller om og still spørsmål.

    Vis at du er glad for å se barnet neste gang dere sees.

    Følg opp det dere snakket om sist for å vise at du bryr deg og at samtalen har gjort inntrykk.

    Fortell noe om deg selv som gjør at barnet blir kjent med deg.


  • 3. VIS AT DU SER BARNET - GJENNOM HANDLING

    Å få være med på noe hyggelig, kan bety mye for barn som har det vanskelig hjemme.
    Ofte skal det ikke så mye til.

    Bestem deg for hva du kan invitere barnet med på. Velg anledninger som kjennes naturlige for deg og eventuelt din familie iHvis du har egne barn som kjenner barnet du er bekymret for, bør du være ekstra oppmerksom på hvordan du kan inkludere barnet på en så naturlig måte som mulig. Legg merke til hvordan barna dine reagerer og ta eventuelle innspill på alvor. Fortell dem gjerne at du synes det er hyggelig å inkludere dette barnet, dersom de lurer på hvorfor du gjør det., og ikke overdriv. Vennskap utvikler seg over tid. Kanskje er disse pusterommene i en annen sammenheng, med en trygg voksenperson, akkurat det barnet trengeriVær oppmerksom på hvordan barnet ser ut til å ha det når dere er sammen. Gi tydelig uttrykk for at du synes det er hyggelig å tilbringe tid med barnet. Vær interessert, men ikke for pågående. La tiden sammen ha verdi i seg selv. Hvis barnet har noe å fortelle, vil barnet åpne seg når han/hun er blitt trygg på deg. .

    TIPS TIL KONKRETE TING DU KAN GJØRE FOR BARNET iTilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til treninger el.

    Inviter barnet med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.

    Spør om barnet skal på arrangementer i  næmiljøet, inviter dem med hvis de nøler.

    Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen.

    Finn en aktivitet som du liker og inviter flere barn til å være med: Tegning, skriving, maling, bandy, fotball på løkka, orientering el.

    Lag et prosjekt i nærmiljøet som du inviterer til: Gartnerhjelpen, kakelotteri til inntekt for nytt lekestativ eller hundelufting for eldre, bygge hytte.


  • 4. HVIS MAGEFØLELSEN DIN FORSTERKES - SØK HJELP

    Vær en god lytter. Vis at du tåler å høre det barnet forteller.

    Hvis magefølelsen din forsterkes når du blir bedre kjent med barnet, bør du formidle til barnet at det er trygt å fortelle deg hvordan han/hun har det.

    TING DU KAN SI FOR Å ÅPNE FOR FORTROLIGHET iDu ser ikke så glad ut i dag, er det noe som gjør deg trist?

    Er alt greit hjemme hos deg? Du har ikke fortalt meg så mye om foreldrene dine.

    Du ser litt sliten ut for tiden, er det noe som plager deg?

    Jeg vil du skal vite at du kan fortelle meg hva som helst. Jeg tåler å høre det, hvis det er noe som er vanskelig.

    Jeg vil du skal vite at jeg bryr meg om deg. Jeg håper du vet at jeg er her hvis du trenger en å snakke med.

    Hvis det skulle vise seg at barnet har det vanskelig hjemme, og velger å fortelle om det, er det viktig at du lytter uten å dømme. Barna føler ofte skam over situasjonen. De kan være redde for at foreldrene skal havne i trøbbel, eller at de skal bli tatt fra foreldrene. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barnet forteller. Vis respekt. Lytt med medfølelse.

    TING DU KAN SI TIL BARNET SOM BETROR DEG AT IKKE ALT ER GREIT HJEMME iJeg forstår at dette er vanskelig for deg.

    Jeg er glad for at du forteller meg dette, du skal ikke trenge å bære på dette alene.

    Du er ei fin jente/en fin gutt og ikke noe av dette er din feil.

    Foreldrene dine skulle nok ønske at det kunne være annerledes, men noen ganger er det vanskelig å være voksen.

    Ønsker du at moren/faren din skal få hjelp?

    Hva kunne du ønske deg å få hjelp med?

    Er det greit for deg at jeg snakker med noen om  dette?

     

    HVIS DU TRENGER HJELP

    Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre, og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det være lurt å:

    – Snakke med noen du stoler på, en nabo eller andre foreldre i klasseniHusk at barnet har vist deg tillit ved å betro seg. Det er svært viktig at du velger støttespillere som du vet vil opptre diskret og med respekt for det du forteller..
    – Rådføre deg med skole, barnevern, helsesøster eller andre som kjenner barnet godt. 

    Ved akutt behov for råd og bistand, ring alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 – der sitter det fagfolk med kompetanse og erfaring.

    MELD FRA TIL BARNEVERNET DERSOM DU HAR MISTANKE OM FØLGENDE:

    – Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    – Det er tegn på alvorlig omsorgssvikt ved barnet
    – Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet

    LAST NED BEKYMRINGSMELDING SKJEMA TIL BARNEVERNTJENESTEN HER


  • 5. VIT AT DU GJØR EN FORSKJELL. VIT DET, HUSK DET, GJØR DET!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra.

    De fleste barn i Norge har det heldigvis ”godt nok” hjemme, og kanskje gjelder det også barnet du var bekymret for? Det er en god oppdagelse! At bekymringen ikke stemte, er gledelig – og din viktigste oppgave som voksen er ikke å ha rett, men å undersøke nærmere når du føler bekymring! Du er dessuten blitt en erfaring rikere på hvordan du går frem for å bli bedre kjent med et barn – noe som kan komme godt med hvis du opplever bekymring igjen.

    Kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet din bekymring for barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”, eller at din tid og oppmerksomhet gjør det mulig for barnet å leve med eventuelle vanskeligheter hjemme.

    Uansett om barnet blir stående på ”gult lys” eller du får plassert det på ”grønt lys”, er det flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og kanskje betyr du mer enn du forstår.

    Takk for at du er en som bryr deg. Takk for at du ser!

     


Barnet som ikke ble sett – og som i dag er en lærer som ser

Håret var ny-flettet, kjolen pent strøket og skoene nypusset og på innsiden var jeg redd og sliten. Alt var som vanlig og enda en dag visste jeg at uansett hvor hardt jeg prøvde var det ingen som så, at innsiden var fylt av sorg og lengsel. Alle bøkene hadde bokbind på, alle lappene som skolen skulle ha med underskrift på var lagt sirlig i permen og hver gang det var noen som skulle melde seg til noe var lappen i sekken med om at man selvfølgelig deltok og hadde med kaker og kaffe.

Jeg så alltid inn i øynene når jeg snakket med mennesker, var jo opplært høflig og flink pike. Det de da ikke skjønte var at grunnen til at jeg så dem inn i øynene var at jeg ropte på hjelp. Hvorfor var det ingen som så meg? Hvorfor måtte jeg ligge stille i sengen min å gråte om natten.

Jeg var hjelpeløs og alene, helt alene i denne verden.

Da venner av familien var på besøk satte jeg meg i deres armkrok og ønsket å forsvinne inn i omsorgen. «Trenger dere å dra enda? dere kan jo bare være litt til!»

Etter noen år med desperat øyekontakt og små anekdoter til mennesker i nær omkrets og lærere på skolen gav jeg opp, valgte å bygge opp en maske, en «perfekt», blid og glad. Jeg ble fort sett på som den jenta som alltid var blid og glad. Det var som om den ble satt på i det jeg gikk ut døren, uansett hvilken tid på døgnet det var, så var den der og gav utrykk for at alt var bra. Vi var familien som sammen gikk søndagsturer rundt i nabolaget, lo og pratet.

Det alle andre ikke visste var hva som skjedde når døren ble lukket hjemme, hva slags monster som vokste på innsiden av de fire husveggene. De skjønte ikke, eller ville de ikke forstå?

Jeg følte meg ikke elsket og ble holdt nede av en jernhånd som aldri helt ville slippe taket.

Jeg skrev inn rop om hjelp i tentamensoppgaver og gråt når jeg fikk dårlige karaterer fordi jeg visste hva som kom. Lærerne satte opp avtaler om samtale med foresatte og jeg ble raskt skrevet som en av de som «bare var ute etter oppmerksomhet» og etter å ha dratt innom barnevernet etter å ha blitt slått og igjen blitt henlagt for mangler på bevis og en familie som sa de skulle gjøre noe med det og at jeg helt klart trengte hjelp.

Henlagt og glemt.

I noen desperate forsøk startet jeg ungdomslivet med selvskading, overtrening og anorexi. Kanskje noen da ville åpne øynene og hjelpe meg? For da kunne de jo se hvor desperat jeg var uten at jeg trengte å si noe.

Fra å se på det som rop om hjelp, tok det over livet mitt. Jeg ble syk og ville dø. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle leve. Ryggsekken jeg bar var for tung, fylt av seksuelt misbruk, psykisk terror og trusler på livet. Jeg orket ikke bære den alene, så letteste utvei var å ende livet, det var jo ingen som genuint brydde seg. Hvorfor var det ingen som spurte, «hvordan har du det?»

Jeg trengte å komme meg vekk, trengte noen jeg kunne gråte på skulderen til.

I dag jobber jeg som lærer og andre instanser der jeg er i nære relasjoner med barn. Jeg kan i dag bruke all den bearbeidede erfaring jeg har til å hjelpe barn som trenger å bli sett, som roper med øynene sine og som smiler så pent.

Hva sier man når de unge kommer med magesmerter og sier at de egentlig ikke vet hvorfor. Hvis du spør en ungdom om hun eller han har spist og de svarer «ja, spiste i stad.» og du vet at det ikke er tilfelle. Hvem skal du henvende deg til og hva skal du si. Du skal melde fra, men hjelpen der og da er også viktig, se på dem, inn i øynene og utlys omsorg.

Min erfaring sier at, det aller viktigste er at de vet at du ser dem, blikk-kontakt og at du som voksen vet at du har plikt til å melde fra hvis det står om liv og helse, men at du til passende tider kan være en utenforstående som kanskje kan hjelpe til med å sortere litt for dem uten å nødvendigvis slå full alarm hver gang. Spør, «hva vil du jeg skal gjøre?» eller «hvordan kjennes det ut inni deg nå?»

Jeg sier ikke nå at vi alle skal være psykologer, det er en grunn til at det er minst syv års utdanning for det. Det er ikke alltid mer som skal til enn at de vet at du er en av få stabile mennesker i hverdagen. Som de vet er der, hvis det skulle være noe.  Jeg kan i dag si at jeg vet hvorfor de ser mye ned i pulten, blikk som flakker mot vinduet og har litt vondt i magen hver gang det er noe som er uvanlig i de faste settingene eller mot slutten av skoledagen.

Når et barn står og ser min vei kan jeg sette meg på huk, (eller være lavere enn dem selv, det er mindre truende og viser mye tillit) ser igjennom masken og viser. «Jeg ser deg, du vet hvor du finner meg!» og gi fra meg en klem i ny og ne. Gjenta det til de kommer til deg og starter samtalen. Jeg tenker alltid igjennom hvordan jeg møter elevene mine hver morgen, spør sjelden hvordan helgen har vært, jeg sier at det er hyggelig og se dem, at jeg er glad for at de er der og slipper til de som ønsker å fortelle. Jeg får dem til å skrive om hva de liker med sommer og ikke hva de skal i sommerferien. Farger speiler også hvordan det er på innsiden, for det kan også bli alt for lyserødt og i overkant mye prinsesse-te.

Meld fra, heller en gang for mye enn en gang for lite, og følg opp. Se med øynene og med sjelen. Vi er viktige brikker i barnas liv, vi er stabile og gjentagende og tilbringer tidvis mer tid med barna enn de foresatte. Selv om vi har en travel hverdag så må vi finne tid til dem, det er de som er fremtiden og vi skal hjelpe dem å takle det de går mot.

Mitt engasjement er i dag stort for å vise hvor viktig det er med tverrfaglighet, samarbeid på flere arenaer, til samtlige av døgnets tider og hvor viktig det er at vi gjør det vi kan for å bygge selvtillit og selvinnsikt hos barn og unge, så de er trygge nok i seg selv til å gjøre det beste ut av hvilke situasjoner de kommer i. De skal ha ryggrad nok til å kunne be om hjelp hvis de trenger det og kunne se at de tingene de går igjennom kan brukes til noe, de kan lære noe av alt som skjer dem i livet.

Jeg har i voksen alder blitt sett og hatt personer rundt meg som har hjulpet meg igjennom prosessen og som har vært med på å redde meg. Jeg gjør alt jeg kan for å se, for å veilede andre om hvordan de best mulig kan se og hjelpe dem til å forstå hvordan det kjennes ut, inni de unge når rullegardina går ned og de ikke vil åpne den for noen.

 

Share Button