HVA KAN DU GJØRE? – noen gode råd

Dette er en veileder for deg som er bekymret for et barn. Bruk infoknappen når du ønsker å lese mer om et tema.

x
  • 1. Ta magefølelsen på alvor

    Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe med det. Det er lett å tenke at barnet ville vært fanget opp av andre dersom det var grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. La ikke frykten for å ta feil stoppe deg.


  • 2. Bli bedre kjent med barnet

    Å bli sett og anerkjent av en voksen, betyr mye for alle barn – og spesielt for barn som får lite oppmerksomhet hjemme. Det skal ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til; et smil, at du lærer deg navnet på barnet og bruker det. Still åpne og interesserte spørsmål om hverdagslige ting når du møter barnet.


  • 3. Gi barnet en plass i livet ditt.

    Tilby barnet å sitte på hjem fra skolen, til trengingen el. Spør barnet om det skal på arrangementer i nærmiljøet, inviter barnet med hvis det nøler. Tilby leksehjelp, middag eller boller etter skolen. Inviter han eller henne med på aktiviteter som kino, teater eller søndagstur.


  • 4. Hvis magefølelsen din forsterkes

    Hvis magefølelsen din forsterkes, bør du formidle til barnet at det er trygt å snakke med deg. Vær en god lytter og vis at du tåler å høre det barnet forteller. Ikke si noe stygt om foreldrene, uansett hva barna forteller. Vis respekt, lytt med medfølelse. Hvis du er usikker på hva som er riktig å gjøre og trenger hjelp til å vurdere situasjonen, kan det vært lurt rådføre deg med lærer eller helsesøster. Om du har mistanke om noen av punktene under, sender du en bekymringsmelding til barnevernet:

    • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet
    • Det er tegn på omsorgssvikt ved barnet
    • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet.

  • 5. Hvis barnet har det bra!

    Det aller beste du kan oppleve, er at barnet du var bekymret for har det bra. Eller kanskje vil du aldri få bekreftet eller avkreftet hvordan det står til med barnet. Det kan bety at barnet har det ”godt nok”. Det er uansett flott om du fortsetter å inkludere barnet i livet ditt og at du har antennene ute for endringer. Alle barn trenger gode relasjoner med voksne, og sannsynligvis betyr du mer enn du forstår.

    ”Det jeg trengte, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe.”

    – Barn av alkoholiker, fra kronikk i Dagbladet.


Min barndom har to historier…

Min barndom har to historier: En trist og tragisk historie, og en helt annen historie. Jeg hadde en kjærlig pappa som var lyttende og tilstede. Men jeg hadde også en pappa som drakk.

Når jeg tenker tilbake på barndommen min, er det følelsen av frykt og redsel som slår meg først. Jeg var redd for at pappa skulle dø, at han skulle kjøre i fylla – og at folk ikke skulle like meg fordi han var som han var. Når pappa reiste avgårde, visste jeg at det ble drikking. Jeg lurte på hvor han var, hvor mye han hadde drukket, når han ville komme hjem, hvordan humøret hans ville være når han kom og om han hadde havnet i slåsskamp.

«Mamma prøvde å skjerme oss, men på et eller annet tidspunkt gikk det ikke.»

Mamma jobbet hardt for å holde fasaden og familien i gang. Da pappa måtte si opp jobben, jobbet mamma døgnet rundt for oss to barna, og en mann som ikke fungerte – og til og med kunne finne på å sabotere. Jeg forstår ikke hvordan hun hadde energi til å bake boller, klippe papirhus og ta vare på oss.

Jeg var eldst og prøvde å bidra. Når pappa drakk, gjorde jeg ekstra mye husarbeid – og sa at det var han som hadde gjort det. Det kunne  avverge en krangel. Jeg kunne også gjøre ting som fikk ham til å utsette drikkingen, eller provosere frem drikkingen en dag før, for å få en rusfri julaften.

Jeg prøvde lenge å skjerme søsteren min, men da jeg ikke klarte det lenger, delte vi på de praktiske oppgavene. Blant annet var vi våkne på skift eller gikk hver vår tur inn i stua for å sjekke. Forskjellen på å sove 4 timer eller ingen timer om natten, er stor.

Hadde du noen du kunne snakke med?  Jeg var lenge forvirret over situasjonen hjemme. Hvis telefonen ringte og pappa var dritings, sa mamma at han ikke var hjemme. Er det jeg som ser feil da, tenkte jeg. Som barn tenker du jo ikke at foreldrene dine ljuger. Men etterhvert begynte mamma å snakke med meg, og jeg fikk en forståelse av at jeg ser riktig, men dette er noe vi skal fikse. Og så vil vi ikke at alle andre skal se det i mellomtiden. Det ga en mening i det hele. Vi sto sammen, og jeg så hva mamma gjorde for å fikse det.

Etter hvert snakket jeg også med pappa. Når han var edru kunne han love at konkrete episoder ikke skulle skje igjen, men selve drikkingen var aldri et tema. Jeg hadde hele tiden et håp om at nå skulle ting bli annerledes. Men jeg ble jo så skuffa. Det var forferdelig vondt. Når jeg ser tilbake, ser jeg at han aldri lovet å slutte.

Jeg kunne også snakke med bestevenninnen min, men det var mer fokus på episoder. Jeg kunne si at foreldrene mine kranglet, at pappa var dum eller ikke forsto, uten å berøre hva problemet var.

Opplevde du å bli sett? I barnehagen var det to snille ”tanter”, og spesielt den ene fikk jeg ekstra oppmerksomhet fra – fordi sønnen hennes, som gikk i barnehagen, var så glad i meg. Jeg diltet etter ham inn på kontoret hennes, og fikk litt av den samme ekstraomsorgen som han fikk. Det var ikke noen voldsomme tiltak, hun så meg litt ekstra bare, var litt mer tilgjengelig. Jeg vet ikke om hun visste at jeg trengte det, men jeg husker at det betydde noe.

«I ettertid ser jeg at det er mange som har hjulpet meg underveis. Jeg har ikke klart meg alene!»

I 1-3. klasse hadde jeg ei lærerinne som spurte meg direkte om alt var greit. Jeg husker ikke hvordan jeg svarte, men bare det at hun turte, gjorde at jeg følte meg veldig sett. Etter det kunne jeg gå inn på kontoret hennes og spørre om merkelige ting, fordi jeg følte at vi hadde en slags ”connection”. Jeg trengte å forsikre meg om at den fortsatt var der, at hvis jeg bestemte meg for å si noe, så var hun der. Hun var den som tok litt hull på bobla ved å bekrefte at noe var galt. Hun så det jo. Etter det fikk jeg faktisk et ønske om å fortelle det til noen.

Det var også venner av mamma og pappa som prøvde å si noe, og så fikk de det ikke til – men jeg så at de prøvde.

Gjorde du noe for å bli sett? –Jeg prøvde å stirre både læreren og legen min i senk – så de skulle se at noe var galt – men det gjorde de ikke. Det funket ikke å stirre på dem, og det ble for vanskelig å snakke om det, så da ga jeg opp.

Hva skulle du ønske voksne hadde gjort for deg? –Selv om jeg er blitt sett av mange, er det ikke alltid jeg har følt meg sett. Som voksen må du snakke direkte til barnet, si hva du tenker, føler og tror.

«Barna trenger å få vite at det er helt ok å elske og hate foreldrene sine samtidig. Det går faktisk an.»

Jeg håper at folk som ser i dag, handler enda litt mer ovenfor barna. Og at de tar ansvar for å melde til Barnevernstjenesten hvis de er bekymret.

 

 

Share Button